Havnen Kirke

KIRKENE I DYRØY
gjennom 450 år

Av Konrad Fagerthun (1921-1992), lensmannsfullmektig i Tranøy, lensmann i Torsken og i Lenvik.
Artikkelen er skrevet til Holm kirkes 75-årsjubileum i 1956 og var trykt i Tranøy Menighetsblad samme år.

Dyrøy har en gammel og minneverdig historie. Det er funnet spor etter mennesker som har levd her flere tusen år før Kristi fødsel. Stedsnavn av eldgammel opprinnelse, som f.eks. Vinje, tyder på en gammel bosetting. Det er gjort funn av oldsaker som er omlag 4000 år gamle.

Dyrøy ligger midt i leia for skipsferdselen nordover. De gamle vikinger måtte seile forbi her på sine tokt til Finnmark og Bjarmeland. Flere av dem gikk i land for å bosette seg på denne naturskjønne og frodige øya.

Dyrøy ligger i et område hvor de naturlige vilkår for en rik bosetting skulle ligge godt til rette. I havet var det velsignet mye mat, og fiske og fangst har fra eldgammel tid vært næringsgrunnlaget for folk. I Senjabukta, i fjorder og sund var det godt om fisk. Kval og storkobbe kom inn fra havet, sei og sild gikk i store stimer, i skogen var mye vilt og elvene var rike på fisk.

Men til tross for disse store naturrikdommene og de gode forhold som naturen hadde tilrettelagt for utviklinga av en rik kultur, så er en stor del av den tidsbolken jeg her skal fortelle om, en trist saga. Vårt land lå under dansk herrevelde, og bølgene fra det danske vanstyret skyllet også opp over Dyrøyas strender. Det var uår, hungersnød, sykdom og annen elendighet. Til dette kommer så den nær 200-årige ufred med karelere og russere, som fór stygt fram i bygdene. Dette gikk også ut over kirkens eiendom. Vi vet at karelerne brente Lenvik kirke i det 14.århundre.

Administrativ inndeling.

For å lette oversikten over det jeg senere skal omtale, vil jeg gi en liten orientering om kirkens administrative inndeling i gammel tid.

I det 16. og 17.århundre var Dyrøy, likesom alle andre kirker i Senja prosti, annekser eller residerende kapellanier under det store og mektige Trondenes prestegjeld. Havnen kirke, som var den første på Dyrøya, sammen med Tranøy og Lenvik kirke betjentes av sognepresten i Ibestad, eller Astafjord som sognet til sine tider ble kalt. Som svar på en «postulata» fra Titus Bulche opplyser sognepresten i Ibestad i et brev datert 16.05.1666 at Havnen kirke er en av hans tre annekskirker, som sammen med hovedkirken betjentes av sognepresten, en kapellan og en klokker.

Ved reskript av 28.desember 1731 ble Ibestad sammen med sine tre annekssogn skilt fra Trondenes. Senja prosti besto da av følgende 7 sognekall: Hillesøy, Mefjord, Torsken, Sand, Ibestad (som altså Dyrøy, Tranøy og Lenvik hørte under), Trondenes og Kvæfjord. Siden er blant annet gjort den forandring at Dyrøy og Tranøy ble eget prestegjeld den 5.januar 1759 med kallsbrev fra kongen, «som har funnet det for godt, at det Astafjord pastorat i Senjens provstie i Nordlands Amt hidtil underlagt resid. Capellanie Tranø med dertil hørende Dyrø Capel herefter derfra aldeles skal være adskilt og blive et aparte Pastorat for seg selv.»

I det 16. og 17.århundre var det mange flere kirker i Senja enn det er nå. På Ytre Senja var det f.eks. 6 kirker og 3 prester mot 2 kirker og en prest som det er nå. På Petter Dass’ tid (1647-1708) var det ikke mindre enn 12 kirker i Senja prosti, og han synger om det i Nordlands Trompet:

Mand runden omkring i det Fogderie seer
Tolv Kirker i hvilke Guds Tieneste skeer
Og hellig Maaltider forleenes:
En seer mand oppbygged paa Ibbestad Gaard
Paa Dyrøen, Tranøen, Lenvigen staar
De trende som ogsaa betiennes.
For Vesten av Havet mand finner og tre
Paa Berig, Mefiord og Øefiord at see
Hos dennem er Torchen den neste.
Der Syden for finder man Nærgaard og Sand.
Paa Raa staar et Tempel i Qvæfiordens land
Men Trondenes reignes det beste.

Videre forteller Petter Dass at det var 6 prester i Senja fogderi og han synger:

Seks Præster der findes fra Vest og til Øst
Men Bispen er over dem Pastor og Præst
Den Titul ham ene tilhører:
De samme seks præster jeg vise vil frem
Paa Trondenes haver den første sitt hiem
I Mefiord den anden med rette.
I Qvæfiord den tredje, den fjerde paa Sand
Den femte det bliver den Astafiords Mand
I Torchen tilholder den siette.

Havnen kirke.

Av det kildemateriale jeg har gjennomgått, har det ikke lyktes meg å få fastslått nøyaktig på hvilken tid den første kirke ble bygd på Dyrøy. Men det er i hvert fall temmelig sikkert at den ble bygd i Dyrøyhamn eller Havn, som stedet ble kalt i gamle dager.

Havnen kirke ble omtalt i den Trondhjemske Reformsats av 1589, som annekskirke til Tranøy. Men dette er sikkert ikke riktig, idet både Dyrøy og Tranøy på den tiden var annekser under Ibestad. I skriftlige kilder blir den kalt for Havnen kirke inntil 1777, da det ble bygd ny kirke på Holm.. Den blir enkelte steder kalt for kapell, men det er vel mest sannsynlig at den var en vanlig annekskirke.

Det er mye som tyder på at det sto kirke på Havn allerede i katolsk tid. I en supplikk (bønneskrift) dat.22.juni 1641 til kong Christian IV fra allmuen i Senja len, blir det bl.a. sagt at kirken ble ført opp «for en hundred aar eller meer da Allmuen var ved nogen Formuffe», men at den nå lenge har vært i forfall på grunn av «Fischeriets forringelse» og «Allmuens formindskelse». Av dette har jeg sluttet at Havnen kirke ble ført opp omkring år 1500. En biskopfigur som stammer fra katolsk middelalder, finnes på Tromsø Museum. Jeg skal senere gi en omtale av den.

I et vitnebrev fra prestene i Trondenes prestegjeld blir det opplyst at Havnen kirke og en rekke andre «Capeller» «udi fordum dage» ble ført opp av bøndene selv, som også har vedlikeholdt den og lønnet prestene.

Havnen kirke sto på den nåværende gården Hamn, som eies av Harald Johnsen. Ved sjøen, like ved kirken, ligger et berg som heter Likberget. Navnet har det fått fordi folk pleide å legge til der når de kom med lik som skulle jordes.

Kirken var en vanlig korskirke. I skriftlige kilder blir den ofte nevnt med den middelalderske betegnelsen «korshuus». Den hadde kor, sakristi, våpenhus og tårn. Lengden var 18 meter, og bredden var 12 meter regnet fra korsfløyens gavler midt over skipet. Den var tekt med bord, never og torv. Den var bygget av tømmer. Kirkegårdshegnet var av torv.

I dag ser man intet spor etter dette Herrens tempel. Bare Likberget minner om at det en gang har stått et gudshus her. Men ennå i 1899, da overlærer O. Nicolaissen foretok en del antikvariske undersøkelser på Dyrøy, kunne både kirketomta og kirkegården ses.

Havnen kirke var bekostet av bøndene selv «til sin egen bekvemmelighet» som det heter i en skriftlig kilde. Den var etter datidens forhold ganske stor. Det var nok sikkert et tungt økonomisk løft å få den bygd. Det var ikke nok at bøndene måtte bygge kirken selv, men de måtte også betale lønna prestene skulle ha for å utføre de kirkelige handlingene. Men likevel måtte de betale tiende til Ibestad kirke, senere også til Tranøy. Det var korn, ost og fisketiende. Inntektene fikk den i form av gaver og ellers av det som kom inn ved ofringer, eller de såkalte «Tavle Penger». Men så var jo kirken allmuens eiendom, som de stort sett kunne skalte og valte med som de selv ville.

En kan undre seg over at den lille menigheten, som ikke kunne bestå av så mange sjele, maktet å gjennomføre det store og tunge økonomiske løft, som byggingen av en slik kirke måtte føre med seg. Men man skal være oppmerksom på at kirken på den tid hadde langt større innflytelse og større makt over sinnene enn hva den har i dag. Kanskje våre fedres hverdagsslit der ute på havet i brenning og brast førte deres tanker og lengsler inn på noe lyst og vakkert som de kunne se opp til. Kanskje de ville ha et symbol å se opptil, og så var det at kirken kom dem i tankene. De ville bygge «Herren sin Gud» et alter på eget berg, hvorfra de kunne høre klokkene kime til høytid og messe, til dåp, bryllup og gravferd.

Men det var selvsagt også praktiske hensyn som gjorde seg gjeldende, eller deres egen «bekvemmelighet». Uten kirke måtte de ta den lange og møysommelige vegen til Astafjord for å få utført nødvendige kirkelige handlinger. Dit måtte de for å få sine barn døpt, dit måtte de for å bli gift, og dit måtte de føre sine døde.

Det har ikke lyktes meg å komme over kirkestoler eller andre regnskaper for Havnen kirke ut gjennom det 16. og 17.århundre. Dette kan ha sin naturlige forklaring ved at det kanskje ikke ble ført noen regnskaper. For de kirker som tilhørte allmuen, var det ikke så nøye med regnskapsførselen. Kildestoffet krymper derved inn og det blir vanskelig å finne noen opplysninger om kirkens skjebne. Men det som finnes av kildemateriell vitner om dårlige tider og forfall. Dette gjelder ikke bare Havnen kirke, men kirkene i sin alminnelighet i hele Hålogaland. Dette må en se på bakgrunn av den økonomiske utviklingen i landsdelen.

I det 17.århundre var det store krisetider i Hålogaland. I flere år slo fisket helt feil. Kornet frøs bort. Som følge av branner i Bergen, hvor store matforråd gikk tapt, ble det vanskelig å skaffe korn sørfra. Det ble sendt mange bønnebrev til kongen om hjelp. Fogden i Senja skriver i 1693 at «folk ikke har det tørre brød i munnen». Andre steder ble det fortalt at fattige folk ikke hadde annet å spise enn det frosne, umodne kornet, som de tørket i ovnen og kokte suppe på. Mange døde av sult. Petter Dass skildrer disse nødsåra i Nordlands Trompet slik:

Os Havet sin rigdom nu nægter.
Her intet har vanket et Aar eller ti,
stor Armod er Landet geraaden udi
formedels misligende Føde.
Al Hytter er raadnet, al Gjelder nedkast
man ser der ey Jægter, ey Seiler, ey Mast,
ret ligesom Landet var øde.

Det er klart at folk under slike forhold hadde mer enn nok med å skaffe seg det aller nødvendigste til livets opphold, og det måtte bli lite eller intet til overs for kirkene.

I august 1770 ble det holdt en besiktigelse av Havnen kirke. Besiktigelsen inneholder opplysninger som ganske godt forteller om kirkenes tilstand. Grunnen til at besiktigelsen ble holdt, var følgende:

Prest til Bodø, konstitorialassessor og biskop Nicolaus Christian Friis hadde ved sitt forhold til kirkebygningene i distriktet kommet i konflikt med myndighetene. Hans forhold, vesentlig hva som angikk bedragerier, skulle bringes for dagen. Han hadde kjøpt seg tittel av biskop og var dessuten misjonskasserer. Han fikk ganske meget å si i kirkelig retning, og da vesentlig når det gjaldt reparasjoner og nybygg av kirker. For å granske Friis’ forhold ble det satt igang kirkebesiktigelser. I den anledning ble det holdt en besiktigelse også på Havnen kirke den 3.august 1770.

Hans Kr. Eriksen har skrevet om denne besiktigelsen i Tranøy Menighetsblad i 1965:
«Den 3.august 1770 møtte de notable personer fogd, prost og prest opp ved Havnen kirke på Dyrøy for å gjennomføre den befaringen som var varslet på vårtinget samme år, og som kongen hadde gitt ordre om. Dyrøy tinglags lagrettemenn, de som var bosatt i Dyrøy sogn, møtte også, nemlig Jon Pedersen fra Djupvik, Daniel Christensen fra Mikkelbostad, Nils Hansen Sæter, Baltzer Hansen Hals, Jeremias Sørensen og Einar Andersen fra Venja.

De slår fast at kirkebygningen er «en liden trækirke av korsbygning, torvtak, har tårn og sakristi, ingen loft. Alt sammen, både vegger, stoler og gulv er i en elendig og forfalden tilstand av ælde og mislig omflidning, så der ikke kan bies, at der jo straksen behøves ny kirke».

De beretter at det er en god klokke i tårnet, en ny fløyels messehagel med sølvkrusifiks, en messeskjorte og alterduk. De tre siste ting har den tidligere fogden, Jørgen Wang på Kastnes gitt til kirka. En sølvkalk og disk skal tidligere være gitt til til kirka av en mann som ikke er navngitt, og en oblateske av sølv er fra skipper Jens Rasmussen fra Lia. Altertavla og prekestolen var i meget slett forfatning. På alteret i Havnen kirke sto der dengang to messingstaker og to tinnstaker, et verdiløst gammelt messing-døpefat og et brukbart døpefat av tinn.

Allmuen har selv vedlikehold av Havn kirke, for den var bare et kapell under Ibestad, og det var dit tienden skulle gå. Lagrettemennene forteller at det ikke er gitt annet til kirken enn kollekten. De har betalt tiende, og de vil gjerne at denne tienden må bli gitt til deres egen kirke «hvorom de indleverede deres skriftlige paastand i samtlige almues navn, hvilket bliver indført i forretningen.»

Presten Elling Rosted gjorde uttrykkelig oppmerksom på at korn-, fisk- og ostetienden fra Dyrøy skulle tilfalle Tranøy kirke etter kongelig resolusjon, og han hevdet derfor at de 200 riksdalerne som var innført i Dyrøykirkas regnskap som tiende fra 1759 til 1769 måtte tillegges Tranøy kirkes regnskap. Det skulle bygges ny kirke på Tranøy, og Rosted ser ut til å ha hatt god sans for pengers verdi.

Til slutt heter det i forretningen at «Kirkeblokken blev aabnet og der funden 20 Rigsdaler». Disse pengene ble overlevert kirkevergen Jon Pedersen fra Djupvik. Han ble pålagt å ta vare på pengene og vise god økonomi.

Den gamle kirka i Havn ble stående ennå i mange år, og først i 1776 ble den budt fram på auksjon. Inventaret skulle ikke selges, og Kristen Jonsen fra Finland var den som bød høyest. Han fikk tilslaget for 41 riksdaler. Men han hentet den ikke, og betalte den heller ikke. Derfor fikk Nils Pedersen fra Sæter og Jørgen Hansen fra Skogshavn kjøpe kirka til deling i 1778.
Det har sikkert vært smått om penger til gjenoppbyggingen av Dyrøy kirke på Holm. Sognepresten sørget nok for å få tiendepengene til Tranøya, og pengemangelen er sikkert hovedgrunnen til at det tok så lang tid med bygginga. Først i 1777 lysnet det for finansieringa. Etter et påbud om at alle brennevinspanner skulle knuses, florerte den ulovlige brenningen. Hele 18 personer i Dyrøy ble samtidig dømt til å bøte 10 riksdaler hver. (Antallet var tilsvarende stort over hele distriktet i de årene.) Disse pengene gikk til kirkebyggingen, og finansene var sikret.

Men da var alt nykirka bygd, på en måte forskottert av skipper Jens Rasmussen Trane på Lia. I alle fall bekrefter allmuen så sent som i 1801 at Jens Rasmussen hadde hatt de første utlegg til Holm kirke, men ingen visste hvor mye han hadde fått igjen av pengene sine. Det er vel neppe derfor, men det er et faktum at han året etter, i 1802, ble omtalt som «gammel og fattig».

Vinteren 1777, nærmere bestemt søndag etter jubileumsdagen, heter det i kirkeboka: «Denne Dags Forretning skjeede Første gang i den Nye opbygde kirke paa Holm». Senere på året, den 24.søndag etter Trinitas ble Dyrøy kapell innviet «af Provsten velædle og og høilærde hr. Falster og mig alleene». Og Rosted må understreke at dette var en gratial kirke (gavekirke) som ikke nyter tiende, for tienden «ligger til Missionen under Tranøe.» Sognepresten i Tranøy var enda i den tid misjonær for samene i Astafjorddistriktet.»

 Av Hans Kr. Eriksen

En takk til Åse Kvitle Kristiansen som har gitt dette stoffet til oss!