Storelv & Storelvhaug

Storelv og Storelvhaug
Storelv og Storelvhaug var opprinnelig en gård. I dokumenter fra 1400-tallet kalles gården for ”Væstarvagom”. Fra nyere tid stammer navnene Storelv og Storelvhaug fra elva som renner ut i havet like ved. Til daglig kalles hele området for Storelva. Etter midt på 1300-tallet ble gården liggende øde, og når folk bosatte seg her på nytt, valgte de den mer gjestmilde innersida av øya. Den brattlendte yttersida ble imidlertid tatt i bruk igjen da samene Jonas og Peder Olsen ryddet gårdene her på 1700-tallet. Det foregikk også nyrydding rundt århundreskiftet, men dette var også siste gang. I 1950-årene fikk området status som fraflyttningssted, og folk fikk statlige tilskudd for å flytte. Tufter, mosegrodde murer og forfalne bygninger er minner etter hard livberging i et ulendt terreng og karrig landskap. I dag ville få tenke på å bosette seg her.

 

STORELVA — ei bygd på yttersida.
(Av Åse Kvitle Kristiansen)

For 1000 år siden, i vikingetida, lå det en gård på yttersida av Dyrøya. I middelalderen  var det Trondenes kirke som eide den. Den kunne ha vært gitt som gave for at prestene skulle be for sjelen til en som var død så han lettere kunne komme gjennom skjærsilden. De som bodde på gården måtte betale leie til kirka på Tranøya – 1 spann smør per år. Denne gården hadde navnet Wæstarvaghom, og vi tror den lå der Storelva er nå. Den er nevnt i Trondarnes jordebok, en oversikt over de gårdparter som tilhørte Trondenes kirke. ”Wæstars vaghom, som liger mith wthan j Diwrøø span læigho. I Bergæ der nest sunnan i Dyrøøne span.”

Rundt 1350 herjet Svartedauen i Norge. Nesten 2/3 av befolkningen døde, og mange gårder ble liggende øde. Wæstarwaghom var en slik gård, og det gikk nesten 400 år før noen bosatte seg der ute.

Det var omkring år 1775 at de første rydningsmennene kom dit. De var samer fra fastlandet, bodde i gammer og hadde fjøsgamme til dyrene sine. I løpet av de neste 100 år flyttet folk til og fra Storelva. Mange forskjellige familier har bodd der for kortere eller lengre tid. De ryddet små åkerlapper, satte opp steingjerder og laget seg stier mellom brukene og opp på fjellslettene. Der oppe hadde de sommerfjøs og slåttemark. Nå er det bare små forhøyninger på bakken som er igjen etter boplassene deres, men steingjerdene er kanskje de samme som disse første beboerne begynte på.

Forfedrene til de som nå eier Storelva kom dit mellom 1855 og 1900. Det var oldeforeldrene til Ronald Kristiansen. De var fattige folk som hadde ku, sauer og geiter, og som drev med fiske ellers. Alt de trengte måtte de lage sjøl; mat, klær, innbo, redskaper og hus. Det bodde også andre familier der ute, og da barna deres vokste opp, giftet de seg med hverandre og overtok hver sine småbruk. Deres barn igjen gjorde det samme, og da krigen sluttet i 1945 bodde det  7 familier på Nord- og Sør- Storelva, og alle var i slekt eller familie med hverandre.

BESØK PÅ STORELVA  I  1946

Skal du besøke Storelva, kan du gå etter en sti fra Skogshamn til Sandnes og videre langs yttersida gjennom skogen. Den er ca. 1 mil lang og tar to til tre timer å gå. Det beste er å bruke båt; det gjør vi i dag, og det gjorde de i gamle dager også.

Nå skal vi tenke oss at vi tar en tur og besøker de som bodde der ute like etter krigen. Vi må bruke robåt eller seilbåt, hvis vi ikke er så heldig at vi får være med ei fiskeskøyte.

Fyrlykta. Like før vi kommer til Storelva ser vi ei fyrlykt oppe i berget. Den ble passet av  ei fyrvokterske som het Jørgine, ei enke med 2 barn, men det var for hundre år siden. I 1946 var det Erna Hansen som stelte fyrlykta. Så kommer vi til Nord-Storelva og ser den fossende elva som kommer ned fjellet fra Kalvøyvatnet. Over elva går det ei murt bru. På det første bruket  bodde Petra og Alfred Søren – sen med to voksne barn, de andre barna hadde allerede flyttet ut og giftet seg.

Alfred og Petra bodde i et lite hus nede ved sjøen, med fjøs, vedsjå og naust. Vedsjåen står der fremdeles, og der huset stod, har sønnen Sverre bygd ei lita rød hytte.

I et annet lite hus bodde Bjarne og Justi Sørensen med tre smågutter. Alfred og Petra var besteforeldre til disse guttene.

Så går vi over brua og opp bakken til Hans og Amanda Pedersen som bodde i den ene halvdelen av et grønnmalt hus. I den andre halvdelen bodde fyrvokter Erna, svigerdattera deres, med to sønner og ei datter. Hun var enke. Hans og Amanda hadde gang, kjøkken, stue og spiskammers nede og fire små loftsrom oppe. Erna hadde bare gang og kjøkken nede, og oppe hadde hun to loft. Dessuten hadde de fjøs, vedsjå, smie, øversjå, naust og sommerfjøs. Nå står bare huset igjen, grått og falleferdig. Taket har ramlet ned og snart er det nok bare murer og en haug planker igjen.

Fra Nordgården går det en vei/sti  sørover gjennom skogen til Sør-Storelva. På det  første bruket der, kalt Nesset, bodde Halvor og Ally  Kristiansen med sine seks barn. De hadde et lite dårlig tømmerhus, så trekkfullt at de murte opp sørveggen for å holde vestavinden ute. Til fjøs hadde de det gamle våningshuset på bruket. Nå er husene borte, men fremdeles ligger restene av murveggen der, sammen med steinmuren under fjøset.  Halvor var en sterk hardhaus. En gang stod han på berget og skaut ei nise ute i havet. Så hoppa han uti, svømte ut og drog nisa inn til stranda.  Både Halvor og den eldste sønnen, Kyrre, omkom da «Peder Vinje» forliste i 1961.

Etter å ha besøkt Halvor og Ally kommer vi til Karl og Magna Kristiansen. De hadde åtte barn, fire gutter og fire jenter. Huset deres stod der Ronald har bygd hytta si. Ellers hadde de vedsjå og fjøs, med kyr og sauer og en sommerfjøs oppe på Fjellsletten. Veien gikk like nedenfor huset deres og forbi vedsjåen og fjøsen.

Karl var broren til Halvor, og i det neste huset vi kommer til, bodde Magna si søster,  Dagmar. De var døtrene til Hans og Amanda i Nordgården.

Dagmar og Joachim Karlsen hadde sju barn. Huset deres lå oppe ved skogen, og både huset og fjøset var bygd på tykke, svære steinmurer. Disse murene står der fremdeles, men husene ble revet da familien flyttet fra Storelva. De hadde naust nede ved havet, med ei stor, fin båtstø som kalles Joachim-støa.

Så kommer vi til det siste bruket på Storelva. Den yngste broren til Karl og Halvor  bodde lengst sør.  Jernberg Kristiansen og Borghild fikk åtte barn mens de bodde der ute, men to små døde. Jernberg var sterk som en bjørn. Han bar  mel – sekker som veide 100kg, fra butikken i Langhamn til Skogshamn der han hadde båten sin, og så rodde han heim. Borghild og Jernberg hadde også hus, vedsjå, fjøs og naust. Med spett, hakke og spade ryddet han en åker i skogen og sådde timotei. Rundt åkeren går det et steingjerde. Alt arbeid med veibygging, jorddyrking og høsting måtte skje med handmakt for de hadde ingen maskiner der ute.

DAGLIGLIVET

Med så mange barn samlet i ei lita bygd, var det alltid noe å leke. De hoppet i høyet på låven, lekte med båter i fjæra, hadde dokkehus under berghyllene, og de klatret i skog og fjell. De brukte å samles i vedsjåen og sitte der og synge. De lekte på veien, slo ball og andre leker. Det var ingen biler å passe seg for, det fantes knapt en sykkel. De gikk opp langs Storelva der de fisket i kulpene og bada på varme sommerdager.

Noen av barna på Espejord skole ca.1947. Skogplanting på Tippen. Fra v.: Harald Fagerthun, Thor Fagerthun, Oddmund Guldbrandsen, Rannveig Karlsen (Storelva), Ronald Kristiansen (Storelva), Walter Karlsen, Svein Fagerthun, Erling Ellingsen, Aud Andersen og Terje Fagerthun. På huk: Torvald Kristiansen (Storelva)

Noen av barna på Espejord skole ca.1947. Skogplanting på Tippen. Fra v.: Harald Fagerthun, Thor Fagerthun, Oddmund Guldbrandsen, Rannveig Karlsen (Storelva), Ronald Kristiansen (Storelva), Walter Karlsen, Svein Fagerthun, Erling Ellingsen, Aud Andersen og Terje Fagerthun. På huk: Torvald Kristiansen (Storelva)

Peder Berglund, Herdis, Margit og Frits Kristiansen foran huset til Karl og Magna på Storelva.

Peder Berglund, Herdis, Margit og Frits Kristiansen foran huset til Karl og Magna på Storelva.

 

Om vinteren gikk de mye på ski, ofte helt opp til varden på Bergsheia. Det var så flott å renne fra varden ned hele Hestheidalen og nesten til Kalvøyvatnet. Så gikk de på skøyter når veien var islagt, eller de kunne gå opp til Kalvøyvatnet og gå på skøyter der. Mens de var på skolen var det  Lomtjønna i Espejord som var skøytearena.

Ingen i hele Dyrøy hadde elektrisk strøm før ca.1950, og på Storelva fikk de aldri strøm. De hadde heller ikke veiforbindelse med resten av øya. Skulle de til butikk, så måtte de ro over fjorden til Stonglandseidet på Senja eller til Skogshamn. Derfra gikk de til Langhamn og så bar de alle varene på ryggen tilbake. Veien til kirka på Holm gikk over fjellet. Da hadde de kirkeklærne med seg og skiftet oppe på Forsa før de gikk ned til bygda.

Når barna skulle begynne på skolen, måtte de skysses til Skogshamn med båt og gå derfra til skolen i Espejorda. Der bodde de på internatet mens de gikk på skolen.  Så var de heime i to uker før de måtte tilbake igjen. Ei husmor laget middag til dem og passet på dem mens de bodde der, men det var ikke alltid like lett å flytte heimefra  bare 7 år gammel.

Foreldrene drev jordbruk og fiske. Etter jul rustet mannfolkene seg til Lofotfiske og reiste bort, mens konene deres var heime og stelte hus og fjøs og oppdro barna. Før de reiste måtte de handle inn det familien trengte av mel, sukker, kaffe og andre kjøpevarer. En tur til butikken tok minst hele dagen og det kunne være dårlig vær om vinteren.

Etter Lofotfisket bar det på Finnmarksfiske, men så kom de heim til våronna og slåtta. Det var ikke store så store gressenger rundt gården så det meste av høyet kom fra utslåttene og de bratte liene i utmarka. Når gresset var slått ble det pakka i store tausekker og trilla nedover liene til fjæra. Derfra ble det frakta i båt heim til støa, trilla opp på marka og hesja på heimejorda.

Det er ganske bratt fra husene nede ved sjøen og opp til Fjellsletten der de hadde kyrne om sommeren. Både Karl og Jernberg hadde sommerfjøs der oppe, og hver morgen og kveld gikk kvinnfolka opp med kalvedrikka, melket kyrne og slapp dem i utmarka før de bar melka ned. Halvveis oppe ligger det en høvelig stein ved stien som går i sikksakk oppover. Steinen kalles Trerøvsteinen fordi det var akkurat plass nok til at de tre kvinnfolka kunne sitte der samtidig.

Fra Nesset går det en delvis oppmurt kjerrevei mellom gårdene. Det var de gamle som hadde bygd den; de var flinke murere og sterke steinarbeidere. En del av veien ble kalt  ‘nyveien’ fordi det var de siste brukerne som hadde begynt å bygge en skikkelig vei som de ville ha helt til Skogshamn. Da kunne de kjøre med hest og vogn, ja, kanskje bil en gang, og slapp å risikere liv og helse på havet.

Farvel til Storelva.

Drømmen om vei ble nok bare en drøm. Allerede i 1947 flyttet Jernberg og Borghild med hele barneflokken fra Storelva til Aspelund i Lenvik. Ikke lenge etter flyttet Justi og Bjarne fra Nord-Storelva til Dyrøyklauva. Sverre hadde flyttet til Sørreisa og ikke lenge etter flyttet foreldrene Alfred og Petra til ham.

Hans hadde blitt enkemann og havnet på gamlehjemmet i Langhamn. Svigerdatra Erna flyttet bort, det samme gjorde hennes voksne barn. Joachim og Dagmar forlot også Storelva og dro til Vesterålen og siden til Fredrikstad. I 1953 flyttet Halvor og Ally, også de til Aspelund.

Sommeren 1953 var siste sommer at høyonna ble utført, alle familiene hadde flyttet så nær som Karl og Magna. De bodde der over vinteren og neste sommer, men seint på høsten 1954 flyttet de med det mest nødvendige til Skogshamn. Husgeråd, klær og møbler ble fraktet vekk i båt, mens kyrne blei leid den lange veien.  De som flyttet, reiv ned de husene som kunne settes opp på nytt og brukes på det nye bostedet.

Så var Storelva øde, bare murene sto igjen. På veien vokste selje og vierkratt, og gressvollene ble overvokst av illtuer. Brennhette og hundkarve vokste tett og langt, om sommeren var det bare mulig å oppholde seg i fjæresteinene og støene. Storelva ble igjen en av de mange fraflyttede ødegårdene som finnes i utkant-Norge.